Sveinbjörn Baldvinsson om Frank Daniel metoden

09.03.2010
Sveinbjörn Baldvinsson, hovedlærer på manuslinjen på Den norske filmskolen, forklarer Frank Daniel-metoden.
screenwriting liten

fk2

Foto: Ingunn Myklevoll Sjøen



Frank Daniel & Film Dramaturgi

av Sveinbjörn Baldvinsson


Sveinbjörn Baldvinsson, hovedlærer på manuslinjen på Den norske filmhøgskolen på Lillehammer hadde et foredrag på Filmkraft om Frank Daniels dramaturgiske modell. Her gjengies de viktigste elementene fra hans foredrag.



Mens den mest vanlige inndelingen av filmmanus er strukturert rundt den aristotelesk tre-aktsmodellen, følger Frank Daniels en annen modell. Hans 3 nøkkelpunkter knyttet til dramaturgi tar for seg karakteren, publikumet og historiens strukturelle oppbygging.



Kort om filmdramaturgi

Selv om det ikke finnes noen endelig sannhet, er ikke teorien om dramaturgi noe som er eksperimentert med i sterilt rom. Dramaturgi er redskaper og verktøy som man vet fungerer. Dette har man kommet frem til gjennom analyser av filmer.


Definasjon av den dramatiske situasjonen er i følge Daniel: “Somebody wants something badly and is having difficulty getting it.” 


Dette gjelder alle dramatiske enheter, små som store. Filmen som helhet, sekvensene og scenene.


Denne essensen antyder HANDLING og KONFLIKT, som igjen krever et spenningsspørsmål: “Vil det lykkes?”.



I. Karakteren


En historie starter med en karakter.  Frank Daniels sier, “Give me a character”. 


Historien starter altså med en karakter, ikke en plott.  En karakter har en VILJE (bevisst) og et BEHOV (ubevisst).


Det er viktig å huske at karakteren har et liv - en vilje og et behov, FØR historien starter. 


Karakteren får et MÅL I historien. 


Det blir interessant når vilje og behov er motstridende - når de ikke peker i samme retning. Dette gir opphav til en dynamisk karakter.



II. Husk publikumet


Husk at du kommuniserer med noen. Som forteler vil vi oppnå å gi publikum innlevelse, deltagelse og opplevelse. Gjøre et inntrykk.


Stikkordene her er HÅP og FRYKT.  Publikumet håper at noe vil skje for karakteren, men vi frykter at noe annet vil skje. Hvis man er en god forteller.


Deltakelse krever kunnskap. Vi kan ikke håpe eller frykte hvis vi ikke vet eller ikke har en grunn til å håpe eller frykte noe. Fortelleren må gi publikumet opplysninger for å oppnå dette.


En vanlig feil er å være tilbakeholden med å gi informasjon. Man må ikke være så tilbakeholden at folk må spekulere og sitter og lurer. Man tror man skaper en spenning, men det som skjer er at publikum ikke vet at de skal være spent på noe. Mens publikumet spekulerer eller venter, deltar de ikke. Deltakelse skapes først når folk håper og frykter.



III. Sekvenser


Frank Daniel deler filmen inn i sekvenser, i motsetning til akter. Sekvenser eksisterte i flere tiår før Daniel definerte deres egenskaper og funksjoner. 


En sekvens er en fortelling OG en fysisk størrelse/ramme. Opprinnelig var disse en fysisk filmrulle.  Disse varte i 10 -12 minutter. Etterhvert ville folk se mer enn en sekvens, dvs filmrull. Flere sekvenser ble spilt inn, en per rulle. De ble så spilt av etter hverandre med pause mellom skiftingen av rullene. Etterhvert ble de spleiset sammen. 


Frank Daniel valgte å kalle disse rullene “sekvenser”. Han fant ut at det typiske er 8 sekvenser i en spillefilm. En sekvens er en selvstendig dramatisk enhet OG en del av en lenger fortelling. Ligner derfor et kapitel i en roman.


Sekvensen har samme struktur som heltheten: dvs den har innebygget de tre aktene (presentasjon, komplikasjon, resolusjon - gjerne med en tvist, dersom alt ender vel. Et nytt problem skapes). Proprosjonene er mere fleksible fordi den følger en annen sekvens og leder til den neste. 


I sekvensen er det et status quo. Det oppstår et mål, som fører til en kulminasjon, som igjen fører til et resultat.


Sekvenser inneholder egne spenningsspørsmål.


De innholder en hovedperson (den som vil noe). Veldig ofte er filmens hovedpersonen den som er hovedpersonen i alle sekvenser. Dette er imidlertid langt fra en rege. I en del filmer er vil det være avvik fra dette. 


Sekvenser varer 10 til 15 minutter, selv om det kan være avvik på dette også i begge retninger. De kan være kortere og lengre.


Sekvenser er gjerne bygget opp omkring en begivenhet eller kjører mot en begivenhet. Det skapes en forventning om en begivenhet som skal finne sted. Noen ganger er begivenheten hele sekvensen. 


Et spørsmål stilles og besvares i slutten av sekvensen: ja eller nei. Hvis ja, er det en twist som skaper et nytt spørsmål.



De typiske sekvensfunksjoner

1. Status quo frem til den -  gangsettende hendelsen ( Den hendelsenm som var den ikke skjedd, ville det ikke være noen historie).


2. Dilemma. (leder til etableringen av  hovedspenningsspørsmålet - som strekker seg helt til enden av sekvens 6). Henger sammen med hovedpersonens beslutning. 


3. Utdyping av dilemmaet. Her oppstår ofte den første prøven. Omtales gjerne også som “Friends and tools”. Etter karakteren har tatt beslutningen, vil han finne ut hvem han kan stole på, hva han trenger for å gjennomf��re den. 


4. Mulig suksess. Første kulminasjon. Skjer omtrent på midtpunkten på filmen. Dette er så tett som det er mulig for karakteren å nå sitt mål. Han har bestått en enda vanskeligere prøve enn i forrige sekvens. Det ser ut til at alt kan gå hans vei, men så skjer det en tvist. Noe som tyder på at alt går bare nedover heretter. Beslutningen blir enda vanskeligere å opprettholde og nå.


5. Hoved biplottet kommer til overflaten. Ofte her er det relasjoner kommer frem - den romantiske delen av filmen. Skaper en liten pusterom. 


6. Krisen/Den ytterste innsatsen. Hovedkulminasjonen. Nå krever forholdene absolutt alt av karakteren. Her får vi svaret på hovedspørsmålet. Her kan man bli konfrontert med sitt behov. Som om å være i bunnen av en brønn. Ingen utsikt, men enorme muligheter for innsikt. 


7. Falsk slutning (false resolution). Hovedkarakteren vil kanskje ikke oppgi sitt mål, selv om han har erkjent sitt behov. Han prøver å forene disse to uforenelige størrelser. Gjerne et tvist som skjer her, som snur handlingen (et vendepunkt)


8. Avslutningen - ultimate prøve av hovedplottet



Ikke alle filmer har 8 sekvenser og det er ikke alltid slik at sekvensen vises i sin kronologiske rekkefølge. 



Om Frank Daniel (1926 - 1996)

Tjekkisk født filmskaper og filmlærer, som immigrerte til USA etter 1968-revolusjonen i hjemlandet.


Han var da allerede etablert som regissør, produsent og manusforfatter med erfaring fra mer enn 40 filmproduksjoner.


I USA var han først og fremst filmskole lærer på manus. Han jobbet på prestigefulle steder som The American Filminstitutte i LA, Carleton College i Minnesota, Columbia University i New York og University of Southern California i LA. 

Han var med å stifte The Sundance Institute i 1981 og fungerte der som kunstnerisk leder.


Anerkjente filmskapere som David Lynch omtaler Frank Daniel som en viktig mentor.



Sveinbjörn Baldvinsson er manusforfatter, forfatter, lærer og musiker. Han har skrevet skrevet en roman, sangtekster, teater, film og tv-serier. I dag er han hovedlærer i manus Den norske filmhøyskolen. 


{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}