Planlegge kinosuksess?

03.03.2009
Det bør fortsatt være rom for at dokumentarfilmer kan endre seg - fra å være laget for TV til å bli en kinodokumentar, skriver distributør Eli Stangeland i Rushprint. Hun reagerer på de nye føringene fra NFI.
blod og aere
blod og aere

Tirsdag 3. februar hadde filmmiljøet i Bergen besøk av Norsk Filminstitutts dokumentaransvarlige Ola Hunnes, Maria Fuglevaag Warzinski og Stig Andersen. Det som kom frem var at det nå var øremerket penger til tre kinodokumentarer per år. Det nye var en grundigere behandling før konsulentene besluttet å bevilge penger til en kinodokumentar, for på den måten å prøve å kvalitetssikre at den ble en suksess på kino.

Dette trigget meg til å se nærmere  på tallenes tale når det gjaldt dokumentarer på kino de siste ti årene. Jeg har fått tak i tallene fra Filmweb, Film & Kino og NFI (se oversikt mot slutten av dette innlegget). (NB! Det ligger også en rekke kommentarer til denne artikkelen helt nederst - under tabellen.)

I gjennomsnitt har det vært 3,7 dokumentarer på kino hvert år de siste ti årene. Mens 2000 ligger på bunn fordi det ikke ble lansert noen kinodokumentarer det året, var det hele åtte dokumentarer som gikk på kino i 2007. Hvor mange dokumentarprosjekter som hvert år blir planlagt som kinodokumentarer varierer veldig. I 2002 var det fire, i 2007 og 2008 var det bare en hvert av årene. Her viser det seg at det året det ble gitt støtte til flest kinooppsetninger for dokumentarfilm, så gikk de veldig godt, mens de to som fikk støtte i 2007 og 2008 ikke lyktes. Tilfeldig?

I 2006 var det for eksempel fem dokumentarfilmer som gikk på kino. Tre fikk støtte som kinodokumentarer og to fikk ikke. Den best besøkte og den dårligst besøkte fikk ikke støtte i utgangspunktet. Hva forteller det?  Jeg var selv til stede i Oslo da kinosjefene gikk på SF for at de skulle få flere kopier til kinolanseringen av Oljeberget, fordi de trodde den kom til å bli den neste Heftig og begeistret. Vel, så tok de feil.

Statistikken for det totale besøket for dokumentarfilm viser at den nest dårligst besøkte filmen (Prøvetid) fikk støtte som kinodokumentar, mens den best besøkte filmen ikke fikk det (Heftig og begeistret).  Jeg vet ikke om Heftig og begeistret var planlagt som kinofilm, men om vi holder den utenfor, så er det Alt om min far som er den store vinneren av dokumentarfilmene på kino. Og den var heller ikke planlagt som kinodokumentar i utgangspunktet.

I 2008 hadde vi tre kinodokumentarer. Den som gikk dårligst på kino, hadde fått støtte. Det som er enda mer merkelig med fjoråret, var skjebnen til Blod & ære. Filmen vant en rekke priser, den fikk masse medieomtale og strålende kritikker, men endte opp med bare 7000 besøkende på kino. Amandaprisen hadde ingen effekt.  Av filmene jeg har jobbet med er dette den som var planlagt som kinofilm på et tidligst tidspunkt, den var timet bevisst i forhold til både pris i Grimstad, Amandapris og Nordisk Panorama-pris. Hovedrollefigurene var godt kjent, og de gjorde en glimrende jobb under lanseringen. Likevel ble dette den av våre filmer som har hatt dårligst besøk. Flere av pressefolkene mente denne kunne bli den neste Heftig og begeistret. Vel, de tok dessverre feil. Her tror jeg en av årsakene var at den lokale kinoen (Stavanger/Sandnes) ikke hadde tro på filmen og ga den dårlige oppsetninger. Dette står i sterk kontrast til hva Bergen Kino gjorde for f.eks Kabal i hjerter, noe som ga oss nesten 11 000 besøk bare i Bergen.

Hva slags betydning har så lanseringsstøtten for kinobesøket?  Disa flytter til Japan hadde ikke lanseringsstøtte i det hele tatt, mens for eksempel 99% ærlig hadde litt over 1 million kroner i lanseringsstøtte. Dette er to ytterpunkter, også når det gjelder kopiantallet. Besøket ble nesten det samme.

Finnes det noen likhetstrekk mellom de filmene som har gått godt på kino? Margareth Olin er nok den mest profilerte dokumentarfilm-regissøren Norge har i dag, og hennes filmer ligger veldig høyt oppe med et gjennomsnittsbesøk på nesten 50 000. Olin har klart å sette dagsorden med sine filmer, og filmene blir brukt mye av skolene. Det betyr at hennes filmer kanskje er besøkt av enda flere enn det tabellen viser, og ingen av de var i utgangspunktet laget for kinovisning. Både Ungdommens råskap og Jenter er Oslobaserte filmer med ungdom som hovedmålgruppe. Det er også 99% ærlig. Men hvorfor nådde den ikke samme besøkstall som disse to?

Hva vil jeg med disse tallene?  Jo, jeg vil at det fortsatt skal være rom for at filmer kan endre seg fra å være laget for TV i utgangspunktet til å bli en kinodokumentar. For som tabellen nedenunder viser, er det ikke gitt på forhånd hva som vil bli en suksess eller ikke.
Det finnes ingen fasit. Dessverre.

Les hele innlegget, samt statistikk og kommentarer i Rushprint
{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}