Oppsummering 2009

29.12.2009

Årsslutt og en naturlig tid å gjøre en oppsummering av året som gikk. Flere aviser og tidsskrifter har kastet seg over filmåret 2009. Noen mener det har vært et godt år, andre en katastrofe. Sannheten er vel antakelig den at 2009 har vært et riktig godt år for noen av filmene, mens for andre har det vært en gedigen skuffelse.

Hva mener du?

Her er Montages grundige gjennomgang av de aller fleste filmene fra 2009. 

Hvis vi skal ta en kjapp liten oppsummering hva gjelder filmbransjen her lokalt, mener i hvert fall jeg at vi bør være fornøyde. Det har vært 3 filmer på kino i år som er blitt produsert lokalt eller av lokale filmskapere: Jernanger, Rottenetter og Yodok Stories. Jernanger endte på 60 000 billetter, Yodok hadde hederlige 11 000, som ikke er ille sammenlignet med de øvrige dokumentarene. Rottenetter gjorde det dessverre ikke så bra.

Men alvorlig talt, folkens: av de ca 20  nye norske filmer på kino er 3 av dem her fra regionen. I tillegg hadde to store innspillinger (Nokas og Buzz Aldrin) opptak her. Jeg er enig om at kvantitet ikke bør veie tyngre enn kvalitet, men vi er da vitterlig godt på vei til å få til en levedyktig filmbransje her i Rogaland! For 10 år siden snakket vi om "Stavanger-bølgen". Nå vet vi for alvor satt på kartet. Det neste ti-året lover meget bra.

All den erfaringen som vi nå har her i regionen er et fantastisk  grunnlag for å strekke oss mot de store høydene. Jeg er en av dem som har ufattelig tro på at vi skal greie det. Se hvor langt vi har nådd på bare de siste 4 årene - den korte tiden som Filmkraft har eksistert!

Når man begynner med en hvilket som helst bedrift (jeg har gått på etablererskole og beit meg merke i dette....) vil kun 25% overleve det aller første året. Tre år senere vil bare 25% av dem igjen eksistere. Etter fem år vil de som ha klart å klore seg fast, begynne å tjene penger. Med andre ord: det tar tid å bygge en bedrift. Å bygge en bransje. I den første fasen vil mange håpfulle hive seg på, men det vil være for tøft for de aller, aller fleste. De som står løpet ut, de vil klare seg.

Jeg mener at vi samlet sett i regionen har vist at vi klarer oss. Nå må vi bare bli så dyktig at filmene herfra er dem alle snakker positive om. Som gjør storsuksess hos kinopublikumet.

Så litt om den filmen som kanskje oppleves som mest sårt i vår sammenheng, nemlig Rottenetter. Fakta er at den ble dårlig besøkt og at pressen ikke var nådig mot den. Jeg skjønner at dette oppleves som en gedign skuffelse, spesielt for dem som var involvert. Det jeg har undret meg over er hvorfor ingen har skreket høyt hurra for Arild Østin Ommundsen, fordi han har nå hatt regi på 3 kinofilmer? Hvor mange norske regissører er i den kategorien?

Det er ufattelig mye som skal stemme for å få til en kinosuksess: et godt manus skader ikke, godt håndverk på alle de tekniske funksjonene må til, et regigrep som fenger - med det kreves også vanvittig god kunnskap om markedsføring, det handler om timing i forhold til hvilke andre filmer som går på kino akkurat da... i det hele tatt er det mange, mange elementer som må virke sammen til en suksess eller som feilaktig  kan falle sammen så resultatet blir det motsatte. Ingen av oss har oppskriften på en sikkert suksess.

Min erfaring fra filmbransjen er at den er steintøff. Det er ufattelig mange prosjekter i utvikling, men de færreste ser dagens lys. Det krever en stay-er holdning av dem som faktisk når frem. De andre, selv om potensialet kanskje var der, overlevde ikke disse første kritiske hindringene. De som kom frem til målstreken, er så offer for dommen blant publikum og kritikere. Selvfølgelig er det der det gjelder, og slik skal det være.

Jeg har bare lyst til at dem som faktisk klarte den bragden det er å få filmene sine på kino, skal få ros og æren for at de allerede har bevist at de er mer enn gode nok! De kan bli bedre, de kan lage bedre filmer, men ingen blir dyktig i noe uten å ha prøvd seg frem litt først.

I rollen som publikum skal vi selvsagt få lov til å si hva vi mener om det enkelte produktet. Vi liker noe og misliker noe annet. Vi bruker våre penger til den etterhvert kostbare kinobilletten og har da krav på å bli hørt.

Vi, derimot, som mener å tilhøre filmbransjen, må av og til ta denne hatten på hodet når vi vurderer en film. Spesielt når man i det ene øyeblikket sier noe kritisk om filmen til en kollega. For de er våre kollegaer. I tillegg har noen av disse faktisk prestert mye, mye mer enn det de fleste av oss andre har gjort. Hvis du er regissør, manusforfatter, produsent etc - bør sammenligningen først være i forhold til hvor mange filmer du selv har klart å løfte frem mot sølvlerrettet? Jeg har etterhvert våget å bruke tittelen "manusforfatter" om meg selv i enkelte sammenhenger. Det har kostet meg blod, svett, tårer, hele min personlige økonomi og resultert i et nesten ikke-eksisterende privatliv å kunne ta den gjeve tittelen i min munn. Og hva har jeg igjen å vise til? En kortfilm, som jeg er medforfatter på (ikke en gang eneste forfatter!) og en dokumentarfilm på 13 minutter (som skulle ha vært en time). I tillegg til dette har jeg sikkert flere gigabite med tekst på datamaskinen min, flere prosjekter som gikk i do før de kom seg ut av utviklingen, skrevet hundrevis (om ikke tusenvis) sider med søknader og måtte pakke bort atskillige gallakjoler som jeg håpet jeg skulle kunne på den røde løperen med. I ren produksjon har jeg altså en 15 minutters fiksjon og en 13 minutters dokumentar å legge på bordet.

Jeg er stolt som faen!

Aller viktigst: jeg er på vei.

Så til dere som har allerede bevist at dere klarer dette så uendelig mye bedre: stå på videre! Ikke gi dere, bare fordi en film ikke nådde taket! Bruk det dere har lært det siste ti-året til å skape de virkelig store filmene! Vi andre kommer nemlig etter. 

{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}