Møt Mads Eriksen

14.10.2010
Mads Eriksen er manusforfatter. Her forteller han om drømmen om være forfatter og om hvorfor han valgte å bli forfatter for film.
mads eriksen liten
mads eriksen
Foto: privat
 

OM HVORFOR JEG SKRIVER FOR FILM

av Mads Eriksen
 
Drømmen om å skrive har jeg båret på siden jeg var liten gutt. Jeg kan tidfeste den temmelig nøyaktig: Jeg var åtte år og faren min kom hjem bærende på et gammelt monster av en skrivemaskin. Han hadde reddet den fra døden i en eller annen container.  
 
Den havnet på rommet mitt, og siden har jeg trykket uavlatelig.
 
Men den gang hadde jeg ingen klar forestilling om at det var manusforfatter jeg skulle bli. Det tror jeg de aller færreste manusforfattere har hatt. For meg var det i alle fall ingen åpenbar sammenheng mellom det å uttrykke seg skriftlig og det å ville utrykke seg gjennom film. Men jeg var glad i film, og kjente naturligvis til at det fantes folk som skrev manus til alle de filmene jeg så. Likevel forekom det meg å være noe unaturlig å skulle forfatte tekster til noe som uansett skulle overføres til et helt annet og annerledes medium. Det var noe håndverksmessig og livløst over det.
 
Kort sagt: En manusforfatter var ingen ordentlig forfatter. Filmbransjen var ikke noe sted for meg, som hadde høye litterære ambisjoner og brystet fullt av gode historier å fortelle. 
 
Derfra var det en lang rekke små og store tilfeldigheter som likevel førte meg til filmen. Jeg skal ikke gå inn på detaljene her, men i en alder av 27 år havnet jeg altså til slutt på en filmskole. Og det var i løpet av mine tre år på Lillehammer at jeg gradvis tilegnet meg et annet og mer nyansert syn på forholdet mellom det å skrive og det å lage film.
 
Dels oppdaget jeg at på samme måte som ikke alle gode romaner skal filmatiseres, er det mange fortellinger som ikke passer noe annet sted en nettopp på skjermen eller lerretet. Og dels innså jeg hvor viktig skriftspråket er for at en film skal bli slik at den i det hele tatt likner bildene du har skapt foran ditt eget indre øye.
 
Film viste seg simpelthen å være det ideelle hjem for mange av de historiene jeg gikk og bar på. Men jeg måtte altså lære faget. Bli manusforfatter.
 
Og det er en enkel grunn til at det finnes et fag man må lære: 
 
Før filmen begynner sitt fysiske liv gjennom kameraet, eksisterer den nemlig kun som en vag forestilling om hva den til slutt skal ende som. Forestillingen kan være svak eller sterk, men siden film i aller høyeste grad er et kollektivt foretagende, må man i alle tilfeller forsikre seg om at de involverte forestiller seg  akkurat det samme.
 
Alle må ha en felles visjon om hvordan den ferdige filmen skal bli.
 
På en eller annen måte må man altså formidle essensen av filmen før filmen i seg selv finnes. Og det er da man kommer til den erkjennelsen at enhver film er fullstendig prisgitt språket. I begynnelsen gjerne som en muntlig fremstilling, men den har ingen varig fasong før den befinner i skrevet form. Nemlig i det vi kaller manus.
 
Manuset er filmens partitur. Det er notearket som man på et gitt tidspunkt bør enes om, det som det arbeides ut fra når filmen skal gis en fysisk manifestasjon. Alt som finner sitt utrykk i den ferdige filmen, skal på en eller annen måte springe ut av det som er formulert i filmens manus. Men dermed ikke sagt at filmen skal være trofast mot manus i ett og alt. Manuset blir aldri ferdig. Selv ikke når siste punktum er satt. Skjer ikke. 
 
Notearket gir melodien, men melodien kan fortsatt improviseres over i tusen forskjellige varianter. En films manus danner kun det aller enkleste rammeverk for det som oppstår når det skrevne møter virkelighetens begrensinger og muligheter. Man er fortsatt forpliktet til å undersøke alt som potensielt kan forsterke den skrevne tekstens intensjoner, det være seg alt som måtte oppstå underveis: nye og bedre idéer, uforutsette hendelser eller simpelthen bevisst improvisasjon.
 
Og her er vi ved kjernen av det å være manusforfatter, den store attraksjonen, i det minste for min egen del:
 
At jeg er den aller første som får se filmen! 
 
I praksis er jeg den første som får bli kjent med karakterene og bli vitne til alt det uventede de foretar seg. Jeg er den første som ser de fantastiske stedene hvor alt utspiller seg.  Alt skapes like foran ��ynene og under fingrene mine. Jeg skaper filmen mens jeg skriver den, og det jeg skriver skaper den for de som siden skal lese det jeg har skrevet.
 
Og siden går disse menneskene ut og lager film av det. Jeg får se mine egne karakterer på lerretet. De fremfører mine replikker og gjør ting jeg har bestemt at de skal gjøre. Det kjennes som et lite mirakel å få oppleve at et univers jeg har vært så privilegert å få skape, plutselig antar et helt nytt liv i en annen form. Jeg har skapt noe, som noen andre deretter har skapt videre på.
 
Det er dette mirakelet man hele tiden har i bakhodet, det er dette man håper på og drømmer om. Noen ganger lykkes man, noen ganger ikke. Men når man lykkes gir det en følelse få andre ting kan måle seg med.
 
Jeg har på mange måter forvillet meg inn i faget. Jeg antar at de aller fleste av mine kolleger har gjort det samme. Det er mange åtteåringer som vil bli forfatter, men det er neppe like mange som vet med seg selv at det nettopp er manusforfatter de vil bli. Men når det er sagt, så har jeg ikke angret et sekund på at jeg begynte. Jeg er i full gang med �� gjøre det jeg drømte om da jeg satt og hamret på den gamle skrivemaskinen:
 
Å fortelle gode historier.
Trenger du fagfolk til ditt neste prosjekt?
Sjekk vårt bransjeregister.
 
Database med filmer som er produsert med tilskudd fra Filmkraft Rogaland eller Filmkraft Invest.
Portal for levering av søknander om utvikling og produksjon av kortfilm, dokumentar, TV-serie, spillefilm og dataspill i tillegg til kompetansehevende tiltak..  
Ta kontakt med oss i Filmkraft.
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}