Ikke så usynlig

29.09.2008
Regissør Erik Poppe hyller Stavanger-mannen Pål Sverre Valheim Hagen (27) etter innsatsen i premiereaktuelle «De usynlige».
deusynlige
deusynligestor 
 
Regissør Erik Poppe hyller Stavanger-mannen Pål Sverre Valheim Hagen (27) etter innsatsen i premiereaktuelle «De usynlige».

Valheim Hagen har allerede markert seg på teaterscenen i hovedstaden, ikke minst i stykket «Skråninga», som gikk på Det Norske Teatret i 2004.

Nå debuterer han som hovedrolleinnehaver i en norsk spillefilm, «De usynlige», og hyllestene har ikke latt vente på seg foran premieren i morgen.

– Jeg har fulgt ham helt siden teaterskolen og mener vi står overfor et helt eksepsjonelt talent, sier regissør for filmen, Erik Poppe, til NTB. Han synes Valheim Hagen er modig.

Tilstedeværelse
– Du må være modig for å tørre å gå inn i denne rollen. Det er så lett å herme, gjøre det til noe vi har sett før, til en klisjé. Men det er nettopp det han ikke gjør. Han fyller filmlerretet på en helt spesiell måte. Med en tilstedeværelse og ro som er sjelden, sier Poppe.

Han forteller videre at alle skuespillerne måtte gå med på en prøvetid på 12 uker, der de skulle fordype seg i rollene sine og forberede seg til selve innspillingen.

For Valheim Hagens del innebar perioden mye tid i fengsel – samt at han måtte lære seg å spille orgel.

Tilfeldigheter
I filmen spiller Valheim Hagen intet mindre enn barnemorder. Det er imidlertid ikke en unyansert kriminalhistorie vi presenteres for. Når Harald Rosenløw Eeg er manusforfatter og regissøren heter Erik Poppe, trenger vi vel nesten ikke si at vi snakker om en film uten endimensjonale karakterer.

– Utgangspunktet var å lage en historie om han som er dømt for barnedrap. Vi ville lage en historie rundt denne fyren som alle betrakter som et monster – og få publikum til å bli glad i ham. Han er en kar med et kjempepotensial. Han spiller orgel som en gud og har åpenbart sympatiske trekk. Filmen sier noe om de tilfeldighetene som gjør at vi treffer våre valg, sier regissøren.

Tilgivelse
Poppe nikker bekreftende til at filmen også sier mye om tilgivelse og forsoning som en vei videre, både for den som har blitt utsatt for en ugjerning – og for gjerningsmannen selv.

– Du er ikke redd for at filmen skal opprøre foreldre til barn som har blitt drept – nettopp fordi den snakker om tilgivelse?

– Nei. Karakteren er på ingen måte en vi lar seile ubesværet av sted. Han må slite og har ikke noen drømmetilværelse. Så filmen sier vel heller noe om den vanskelige prosessen det er å komme seg videre. Vi forteller også historien til moren som mister sitt barn, og viser hvordan hun kjemper.

Tragedie
Madeleine-saken har rystet en hel verden og Baneheia-saken er plutselig i mediene igjen.

– Var disse sakene med på å inspirere handlingen i «De usynlige»?

– Der må jeg nok svare nei. Vi var kommet langt med filmen da Madeleine-saken rullet opp. Og Baneheia-saken er for meg... uforståelig, så nei, den saken har ikke vært noen inspirator, sier Poppe, og legger til:

– Det er mer det at tragedier skjer hver dag. Det er en fin linje mellom det «normale hverdagslivet» og det som kan velte alt.

Trond Espen Seim spiller faren til gutten som forsvinner. Han har selv blitt far det siste året, og sier at hans nye pappastatus gjorde sitt til at karakteren gjorde sterkt inntrykk.

– Jeg spiller en mann som forsøker å redde familien sin. Han vil ha gjerningsmannens uforbeholdne innrømmelse, slik at kona en gang for alle kan forstå at det som skjedde ikke var hennes feil. Hun kjemper så hardt for å tilgi seg selv for at hun slapp guttungen av syne et lite øyeblikk.

– Historien i denne filmen har fått meg til å holde ekstra godt i barnevogna når jeg er ute og triller, medgir Seim. (ANB-NTB)

Kilde: Rogalands Avis
 
{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}