Ich bin eine Berlinerin

04.08.2010

 

Jeg er en av de heldige som Stavanger kommune har vært gavmild ovenfor i år. Kommunen eier nemlig en leilighet i Berlin som de låner gratis til kunstnere. I snart ett år har jeg gledet meg til det skulle bli august, for da skulle leiligheten være “min” for en hel måned!

 

Leiligheten ligger et steinkast fra Ku’dammen, byens paradegate for shopping. Europas største “department store” KaDeWe ligger en gate borten for oss. Zoologische garten er også kun et par minutters gang. Det deilige med Berlin, som de fleste storbyene, er at det offentlige transportsystemet er ufattelig velutviklet. På få minutter er man hvor som helst i denne byen som oser av historie.

 

Vi kom søndag, så vi har ikke rukket å ha vært så mange steder. Frem til nå har vi vært flest ganger på Potsdamer Platz. På 1920-tallet skal visst stedet ha vært et av de travleste i Europa. Det første trafikklyset ble satt opp der. Krigen knuste hele stedet sønder og sammen og muren delte plassen. Under hele den kalde krigen var stedet et intet-mannsland som lignet på noe post-apokolyptisk.

 

Etter murens fall har berlineren hatt det veldig travel med å oppryste arkitekturen, noe som er særs synlig på Potsdamer Platz. Moderne bygninger tårner overalt. En av disse er Sony Senteret, som huser Berlins eneste kino som viser filmer på orginalt språk (ikke dubbet mao, tyskere er ikke glade i lese tekster....). Her finnes også filmmuseet.

 

I tillegg til å suge inn generell inspirasjon ved å være i en så pulserende by, var en av grunnene til at jeg ønsket meg hit, var å sette meg litt mer inn i tysk film. Jeg har sett en og annen tysk film, som jeg først ble oppmerksom på da jeg studerte filmhistorie på universitetet for en mannsalder siden. Museet viste det jeg mistenkte, nemlig at tysk storhetstid filmmessig, var de tidlige filmårene. Det som overrasket meg var at en såpass stor andel av de viktige premissleverandørene i den tidlige tyske filmen var kvinner. Jeg har notert meg flere navn som jeg ikke hadde hørt om før og gleder meg til å sjekke mer ut om dem. 

 

Ellers viste museet skuffende lite av den ene dokumentarregissøren jeg faktisk visste om, som ble spesielt kjent under naziregimet, nemlig Leni Riefenstahl. Hun er såvidt nevnt i forbifarten i museet, som ellers vier rikelig med plass til Marlene Dietrich som de er tydeligvis veldig stolte av. Kanskje ikke så rart at de har løst det slik. Tross alt valgte Leni R feil parti. Man fremhever neppe de såre punktene i ens egen historie. I motsetning valgte Marlene D å ikke komme tilbake til Tyskland, selv om hun ble anmodet av nazist regjeringen å komme hjem. I stedet fikk hun æreskaptein rang i den amerikanske hæren og amerikansk statsborgerskap. Da er det nok mer naturlig av museet å vise rom etter rom med portretter og filmkostymene hennes.

 

Jeg har i hvert fall sikret meg en biografi (fra museumsbutikken) om Leni R. Skamplett eller ikke, hun har en spennende historie som er verdt å kjenne til.

 

Tysken min er rusten skole-tysk, som jeg frimodig kaster meg ut på i butikker og kaféer, men jeg er nok litt i tvil om jeg forstår nok når tyskere prater mil-i-minuttet på dialekt på film. Så jeg vet ennå ikke hvor aktuelt det er for meg å hive meg på en tysk film mens jeg er her. Mulgens får det holde med at en av de aller siste filmene jeg så hjemme før jeg reiste faktisk var tysk. Den heter “Soul Kitchen” og er absolutt verdt å få med seg. Spesielt om du har behov for å le masse.

Trenger du fagfolk til ditt neste prosjekt?
Sjekk vårt bransjeregister.
 
Database med filmer som er produsert med tilskudd fra Filmkraft Rogaland eller Filmkraft Invest.
Portal for levering av søknander om utvikling og produksjon av kortfilm, dokumentar, TV-serie, spillefilm og dataspill i tillegg til kompetansehevende tiltak..  
Ta kontakt med oss i Filmkraft.
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}