Fine Bob, fine folk.

07.05.2010

Av de mer forunderlige ting man opplever som manusforfatter, er når man møter nye eller gamle kjente, og må fortelle hva man driver med. Hver gang, hver bidige gang blir responsen: " Åh, skrive du manus, sakko så spennandes! Eller "Åhh, jobbe du med film, så utrolig nice og kult og sånt?" Og gjerne: "Åhhh, jeg har alltid drømt om å gjørr noge sånt sjøl, men blablabla...!" For sånn sier folk. Det er som de har dette bildet inni hodet sitt av at folk som meg har funnet et tidligere ukjent paradis; et Narnia der alt er kanonkjekt, det beste britiske ølet er gratis, alle damer er smarte og deilige og vil ha meg og Viking vinner alle kamper 4-3. 

Not!

Derfor er det like fascinerende hver gang å observere ansiktet til vedkommende når jeg svarer noe ala; "Vel, for å være ærlig er det ikke så kult, faktisk er det frustrerende vanskelig, noen ganger et satans helvete, også er det ensomt - og mye av tiden drømmer jeg om å få lov til å gjøre noe helt annet, fx en jobb der noen forteller meg hva jeg skal gjøre (noe enkelt), jeg gjør dette ferdig (fort), får en klapp på skulderen og kan gå hjem for dagen, trygg på at jeg får lønn på konto hver måned". Når de hører dette skifter fornuftige folk flest tema, og begynner fx å snakke om seg selv. De ganger jeg ser at budskapet mitt ikke helt har sunket inn, pleier jeg å tilføre: "Faktisk vil jeg ikke anbefale noen å velge dette yrket, frivillig, ever!". Den observante tilhører, og leser av dette, vil da naturligvis spørre hvorfor jeg gidder? Hvorfor jeg dag inn og kveld ut velger å gjøre noe som jeg så tydelig finner så smertefullt? Til det har jeg ikke noe særlig godt svar, annet enn at det i grunn ikke finnes noe valg.  Jeg bare må.

Ok, så hva har denne personlige angstjoiken med Bob* å gjøre? Jo, for Bob er enig med meg, derfor! Bob skjønner meg. Og aller best; han sier det er helt ok å ha det slik som jeg har det. Bob snakker nemlig mye om all smerten som går med til å skrive et manus - og at det ofte vil være lettere å gi opp enn å fortsette. At noe av det viktigste - uansett - er å aldri gi opp. Ergo at det aller viktigste; innsats og utholdenhet, det må du finne i deg selv.

Kanskje er det nettopp dette, at man stadig må kjempe med og mot seg selv som gjør skrivingen til en form for masokisme? Kanskje er det så enkelt, at jeg i bunn er en stakkarslig masokist? Kanskje jeg skal la dette ligge nå?

Uansett. Noen ganger er det faktisk ok å være manusforfatter. Å være i London med Bob og alle dere andre var en slik gang. En ting er å få Bobs bekreftelser på at livet skal være smertefullt, og at det finnes remedier som tidvis kan døyve smerten. En annen, større glede var å få snakke, synge, drikke og herje sammen med dere kollegaer. For i motsetning til fine ord, vokser ikke fine folk på trær. Ikke i filmbransjen i alle fall. Så takk for at dere slapp litt lys inn i skrivelivet mitt, hver og en av dere. Det skal, som dere sikkert skjønner, litt til.

Nick.

 

*Bob = Robert McKee, som hadde seminar i London i april, som jeg og et dusin andre herfra var med på, som denne bloggen helst skulle handlet om. Du kan lese mer vettuge ting om alt fra Bob, anale eskapader i Tyskland til Oprah-ske utleveringer fra livet som filmfrik i de andre bloggene lengre ned på siden.

{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}