Film og roman

06.10.2008
Trenden er tydelig: Fortellingene vandrer fra boksider til filmlerret, men stadig oftere også motsatt vei. Mange forfattere skriver mer enn gjerne både for filmproduksjon og bokutgivelse. Forskjellen mellom det å skrive en roman og å forfatte et filmmanus er imidlertid enorm. Det samme gjelder hvordan forfattere – eller dramatikere - opplever og forholder seg til disse forskjellene.
Monica Boracco Borring fikk suksess nesten parallelt med sin Trigger - som film og som bok. Harald Rosenløw Eeg har nå filmsuksess som manusforfatter for De Usynlige, nesten samtidig som boken Løp Hare Løp er kommet ut. Han veksler hvileløst mellom det å være romanforfatter og manusforfatter for film, men jobber aldri parallelt med samme fortelling for ulike medier.

- Jeg opplever at du kan bruke ideen og fortellingen som en plattform som kan anvendes i ulike sammenhenger, sier Borring.

Harald Rosenløw Eeg beskriver en annen erfaring:
- Filmmanuset er og må være veldig idéstyrt. Prosessen krever det. Å skrive en roman har for meg mye mer preg av å begynne i en ende og se hva som skjer.

Filmspråket gav spenst
Monica Boracco Borring fikk ideen om å skrive en roman allerede da hun arbeidet med treatmentet – filmfortellingen -  til Trigger.
– Jeg opplevde at stoffet hadde litterært potensial, og fikk en forestilling om at det kunne være veldig gøy å skrive ut dette også som en bok.

Hun tok derfor med seg filmfortellingen til Cappelen. Forlaget reagerte positivt, og ville gå videre. At historien samtidig var underveis til filmproduksjon ble ikke sett på som noen bakdel. Dermed startet en parallell prosess. Mens hun gjorde ferdig førsteutgaven av manuskriptet til filmen, skrev hun de første fire – fem kapitlene til boken. Mens filmmanus så var til vurdering for støtte, arbeidet hun videre med romanen.

Å skrive filmmanus krever en stor grad av visuell tilnærming. Borring forteller at hun tok med seg mye av den visuelle måten å fortelle på over i romanen. Et annet preg av filmmanus tok Borring med seg: En tett og direkte klipprytme i overgangen mellom situasjonene.  Det innebærer at situasjonene gjerne starter senere og slutter tidligere enn de kanskje ellers ville gjort. Forlagets vurdering var klar: Begge deler gjorde boken mer spenstig.

Frihet
Samtidig opplevde Borring at hun som romanforfatter hadde en mye større kunstnerisk frihet. Et forlag er ute etter å få fram forfatterens særegne stemme. I en filmproduksjon må manusforfatteren avstemme seg mot alle de andre kreative innspillene som utgjør helheten i produksjonen.
- Dessuten var det deilig å gå inn i tankeuniverset til figurene og få lov til å skrive om hva som skjer der. Hvis man kun beveger seg langs handlingslinjene i det litterære universet, blir boken gjerne tynn, konstaterer hun.

Godt betalt
Borring syns det er umulig å svare på hva som er mest krevende, å skrive filmmanus eller roman. Men hun kan glede seg over god økonomisk uttelling for å jobbe parallelt.
Trigger ble en bestselger som bok, og hun har tjent dobbelt så mye på boken som på filmen.  Det er likevel ikke bare pengene som gjør at hun nå er veldig glad for at Cappelen tente på ideen om bokutgivelse.
- Det har åpnet dører. Og det er kommet ønske om flere bøker. Ny bok er underveis, og hun ønsker at den skal bli til en TV-serie – parallelt. I tillegg er hun nå engasjert i manusarbeid både for barnefilm og voksenfilm.

Risiko uten roman
Romanforfatteren Harald Rosenløw Eeg er ikke overrasket over strømmen av norske romaner som blir film eller fjernsyn.
- Jeg tenker det er rart at man ikke har filmatisert enda flere bøker. Samtidig håper jeg at dette ikke blir så standard at man ikke kan skrive en bok uten at den nødvendigvis må vurderes som mulig film.
Han mener også at for filmutviklingen kan det være et spor til idetørke om hovedregelen blir at man lager manus av bøker som er utgitt.
- Det er langt lettere å gjøre en adapsjon av en bok til film enn å begynne på bar bakke. Det er en gigantisk jobb som er lagt ned i bokutgivelsen, sier han.
I dette ligger også en stor fordel for den som vil lansere et filmprosjekt for byråkratiet.  De vil ha lettere for å se for seg et filmmanus ut av en bok, fordi boken på et vis har ”malt ferdig” fortellingen. Å bygge opp mot et filmmanus fra en ide og en filmfortelling, er langt mer risikabelt.

Forskjellige mapper
Hawaii, Oslo var en stor filmsuksess for Rosenløw Eeg. Vi spør om han ikke har tenkt på å gjøre en roman ut av filmen.
-    Økonomisk burde jeg jo gjort det. Men det har aldri vært aktuelt.
-    Hvorfor blir en fortelling film og en annen bok?
-    Det vet jeg ikke helt. Det kan gå den ene eller den andre veien. Jeg putter liksom ideene i forskjellige mapper.  Jeg tror det er Dag Solstad som har sagt at hver gang han får en dårlig ide, så skriver han en bok. Det er litt sånn i forholdet mellom film og bok. Filmarbeidet må være veldig idé- eller verdistyrt. Med en roman, begynner jeg i et hjørne og ser hva som skjer underveis. Filmen stiller strengere krav om struktur, lovmessighet i måten å fortelle på. I romanen ligger så mye av innholdet i måten man velger å fortelle på, kreativiteten er knyttet til språket.
Rosenløw Eeg framhever også de helt forskjellige måtene å kommunisere med publikum på. – Det krever en enorm konsentrasjon å sette seg ned og lese en bok. Det er mye lettere å fange publikums oppmerksomhet med virkemidlene man har til rådighet i kinosalen.

Mer slitsomt – mindre ensomt
- Hva er mest krevende? Å skrive filmmanus eller roman?
- Å skrive filmmanus er en samarbeidsprosess med regissør og produsent. I det redaksjonelle samarbeidet ligger et sikkerhetsnett, at svakheter fanges opp. I samarbeidet må man høre hverandre og enes. Jeg er såpass sosial at jeg liker det godt. Men det er mest slitsomt å skrive sammen med andre. Arbeidet ligner da mer på en vanlig jobb, ikke bare bruke eget hode, men også andre ferdigheter. Jeg tror det kan minne om for eksempel et  byggeprosjekt. Men blir du først sliten når du jobber alene med en roman, har du ingen å støtte deg på.
-    Tjener du mest på film eller bok?
-    Du skal selge en god del bøker for å tjene det samme som honoraret for et filmmanus. Men betalingen varierer veldig med tanke på timebetaling, hvor lang tid det tar å utvikle manusskriptet, og om dere er flere som deler på det.

Kredittering viktig
De Usynlige har jevnt over fått svært god mottakelse. Vi registrerer at i noen sammenhenger presenteres den som en film av Erik Poppe, men oftest står det også at manus er av Harald Rosenløw Eeg.
-    Kredittering er viktig, fastslår forfatteren.
-    På en salgsplakat tar man fram det man tror kan løfte fram filmen for publikum, og det er greit nok. Jeg syns det er utrolig fint om manus vises fram sammen med regi og skuespillere, i alle fall i de tilfellene der manusarbeidet har vært viktig fra start til mål i prosjektet. Det kan være annerledes om manusforfatter får oppgaven i fanget fra produsent et stykke ut i prosjektutviklingen, sier Rosenløw Eeg.

Selv prøver han å oppdra regissørene til å få synliggjort manusansvar, og konstaterer at hans navn ofte blir nevnt i anmeldelsene av De Usynlige. Det har vært en utvikling, en statusøkning, for manusforfatterne.
 
Yatzy
Rosenløw Eegs roman Yatzy er i disse dager i filmproduksjon. Katja Eyde Jacobsen har regi, mens romanforfatteren selv har skrevet manus.
-    Tenkte du filmatisering da du skrev boken? Den har jo enkelte svært så filmatiske trekk, som hovedpersonens bruk av videokamera?
-    Nei, jeg tenkte ikke på muligheten for film i det hele tatt. Men jeg visualiserer for meg selv når jeg skriver.
Regissør Katja Eyde Jacobsen har en klar visjon for filmen, noe han ser som spennende.
- Det er nesten slik at man forlater boken. Å være manusforfatter på egen bok, opplever jeg som et krav om å prestere to ganger.
Litt i motstrid til det han sier generelt om adapsjon av bok til film sier han:
- Vi river jo boken i filler, og selv om den ligger der med sine 250 sider, kan du tenke at du likevel ikke har noen verdens ting.

Rosenløw Eeg har ikke motforestillinger mot at andre gjør filmmanus på hans roman. Tvert imot:  - Det hadde vært gøy å se hvordan andre hadde gjort det.

Kilde: Dramatikerforbundet

 
{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}