En mesterklasse med Andreas Dresen

16.04.2010

6. og 7. april 2010 arrangerte NFI mesterklassen ” There is no authenticity in Cinema!” med den tyske regissøren Andreas Dresen på Filmens hus i Oslo. Målgruppen var regissører. Vi var ni deltagere på kurset, noen med flere spillefilmer bak seg, noen kortfilmregissører og andre med dokumentarfilmbakgrunn. 

Andreas Dresen er en prominent tysk filmregissør. Han er den eneste spillefilmregissøren med utdannelse fra det tidligere Øst-Tyskland som har skapt seg en fruktbar karriere etter sammenslåingen. Han har regissert blant annet Halbe Treppe (2002), Sommer vorm Balkon (2005), Niende himmel (2008) og Whisky med Wodka (2009)

Under kurset fokuserte Dresen på skuespillerinstruksjon og improvisasjon. Han brukte konkrete eksempler fra filmene sine, og forklarte hvordan han arbeidet og hvorfor han gjorde de valgene han gjorde underveis i de aktuelle eksemplene. Halbe Treppe som kun er basert på improvisasjon ble vist under kurset, og Dresen snakket om utviklingen av denne spesielle filmen. 

Halbe Treppe er et finstemt samlivsdrama blir som ofte markedsført som en komedie, noe som kanskje underkjenner de mange andre aspektene ved denne Sølvbjørnvinneren. De komiske elementer er til stede og virker frigjørende etter hvert som spenningsnivået bygger seg opp, men er ikke så påtrengende at de tar brodden av dramatikken. Noe som skapes av to tilsynelatende vel etablerte par, der de nærmest snubler inn og ut av troskap og utroskap. Formmessig gjør Andreas Dresen noen interessante grep, hvor regissøren en kort stund tar rollen som intervjuer, musikerne (17 Hippies) blander seg inn i handlingen og filmen antar en nærmest dokumentarisk realisme.

Etter kurset viste Cinemateket Whisky med Wodka, med introduksjon og intervju med Andreas Dresen. Whisky med vodka handler om et filmsett som får problemer med den største stjernen sin, en eldre skuespiller ved navn Otto (Henry Hübchen). Han er kjent for problemer med flaska, og kollapser en dag på settet så hele produksjonen må ta pause. Da bestemmer produsenten at det må bringes inn en reserve, noe som jo ikke er vanlig på film, men derimot i teater. Heretter skal hver scene skytes ikke bare med Otto, men også med reserven, for å sikre at filmen kan fullføres også i tilfelle Otto selv ikke står løpet ut. Tanken er også at konkurransen vil anspore Otto, slik at det aldri blir nødvendig å slippe filmen uten hans navn som trekkplaster. Ikke overraskende skaper den ukonvensjonelle løsningen en dominoeffekt av forviklinger. Det blir rivalisering, tiltrekning, krangel, kanskje vennskap og kjærlighet… og etterhvert et sjokkerende inntak av whisky og vodka.

Det som skiller Andreas Dresen fra mengden er ikke at han stiller de kritiske spørsmålene, men hvordan de pakkes inn i varme og humor. Sammen med en usedvanlig faglig dyktighet og vilje til fornyelse, er det nettopp denne varmen som gjør at filmene hans føles så forunderlig lette og relevante.

Mesterklassen var en positiv og god energi- og kunnskapsinnsprøytning!


{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}