Bak den dystre masken

07.05.2008
Ingmar Bergman var ingen dyster og depressiv gubbe. En ny biografi avmytologiserer hans eget medieskapte selvbilde.
Gjennom hele livet likte svensken å ha full regi. Og han var mer opptatt av fortellereffekten enn av den nøkterne sannhet. Filmkritikeren Mikael Timm, som kjente Bergman fortrolig i 30 år og gjennomførte en rekke intervjuer med filmskaperen før han døde i fjor sommer, beskriver ham som livsdugelig, med stor strategisk sans og tilpasningsdyktighet. Han var opptatt av at folk skulle se filmene og teateroppsetningene, han kunne være svært åpen og nysgjerrig overfor andre mennesker - og inkluderende. I prøvesalen eller i filmatelieret skapte han trygghet for dem som han satte høyest, skuespillerne.Men han forlangte presisjon, streng arbeidsdisiplin og kunne bruse over av raseri, som ga inntrykk av den rene demonregissøren, en romantisk kunstner som ikke skulle forstyrres i sin inspirerte utfoldelse. Likevel likte han også å bli motsagt, særlig etter hvert som færre våget.

Ufattelig 
Bergman etterlot seg ikke bare en ufattelig rekke med filmer, TV-oppsetninger, radioteaterforestillinger, operainnstuderinger, romaner, filmmanus. Og ikke minst dagboknotater, arbeidsbøker, tidlige utkast til manus overlatt Bergmanstiftelsen. Det gjør det mulig å følge skapelsesprosessen.Timm, som tidligere for eksempel har skrevet Evert Taubes biografi, forsyner seg friskt fra disse kildene og fra alle han ellers har snakket med. Ut av dette er det kommet 600 sider, høyinteressante for den som har fulgt litt med på den unike karrièren.
 
Roman 
Bergmans selvbiografi Laterna magica var mer en roman enn erindringer. Her gjorde han mye effektfullt ut av en ungdomsfascinasjon for Hitler. Men han ga ifølge samtidige venner og bekjente aldri uttrykk for noe slikt i den aktuelle perioden. Hans foreldre tok en jødisk flyktning fra Tyskland inn i sitt hjem for på berge ham fra forfølgelsene. Broren Dag stiftet ikke det nazistiske ungdomsforbundet, men en annen og noe mindre høyreorientert organisasjon. Det blir ikke stort mer igjen av dette enn Bergmans provokasjonslyst og vilje til å plassere seg og sitt i sentrum, til å dikte fritt. Han moret seg med å gi forskjellige svar på de samme spørsmål - og på å endre mening ustanselig, i intervjuene.Timm forteller også at flere av Bergmans mange ekshustruer ringte for å forsikre seg om at biografen ikke skrev noe ufordelaktig om deres eksmann, enda flere kunne ha følt grunn til å være såret. Han var ikke spesielt familiebegavet, sa han selv. Arbeidet var hans livs lyst, han hatet fridager og helligdager, for da kunne med årene demonene melde seg. Men selv depresjonene i de senere årene, som ble flere, lot seg overvinne med arbeid, en nesten ustoppelig strøm av manus fra skrivebordet, jernhard planlegging, ustanselig fornyelse. Nyfikenheten drev ham helt frem til mesterverketSaraband , som han regisserte 83 år gammel.
 
Skattekiste 
Timms bok er uendelig fascinerende, en skattkiste til nærmere forståelse av det største og mest allsidige kunstnergeniet i Norden i annen halvpart av 1900-tallet. Men vi kunne ha ønsket oss litt mer boring i verkenes eksistensielle problemer.Boken er skrevet til Bergmans 90-årsdag i juli. Men tanken på alt det som ble planlagt, dette orket han visst ikke. Ifølge kilder som sto ham nær, "lurte" han alle ved å dø på sitt elskede Fårö i fjor. Det var som om han tok et nytt regigrep for å bevare kontrollen.Men nå har Timm kikket ham i kortene, opplysende, underholdende og ettertenksomt.

Kilde: Aftenposten
{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}