"Skildring - refleksjoner omkring fortellerstyrt film"

09.02.2010

Norsk Filminstitutt inviterte i går til seminar. Ståle Stein Berg (bl.a forfatteren av "Vinterkyss" som ble Sara Johnsons langfilmdebut) hadde et foredrag for en rekke manusforfattere, dramatikere, regissører og produsenter. Foredraget var basert på hans doktorgradsarbeid fra i fjor, hvor han skulle analysere sitt eget forfatterskap mens det pågikk. 

Han sa - nesten i en bi-setning - at han slett ikke ville dramaet til livs, fordi når det fungerer, er det veldig sterkt. Hans hovedfokus var likevel å sette dramaet litt tilsides for å undersøke om ikke det fantes andre alternativer for film.

 Som han sa, filmen som uttrykksform er ennå ung. Til nå har det vestlige filmuttrykket hatt som sentral parol "Show, don't tell" og basert seg på "spenning" ("suspense"). Det finnes massevis litteratur som dyrker struktur i film for den som vil sette seg i hvordan skrive et filmmanus. I en eller annen grad påstår de fleste av disse lærbok-forfatterne at de står i gjeld til dramaets og tragediens mesterteoretiker, nemlig Aristoteles. Berg mener imidlertid at deres bruk av antikkens tragedie som mal er bare en del sannhet som presenteres som en hel sannhet. Med dette gjør de en rekke alvorlige bomberter som de enten ikke er seg bevisst eller som de velger bort.

Kritikken hans av denne modellen er at antikkens tragedie er bygget på et helt annet verdssyn enn vår. Denne modellen kan rett og slett ikke overføres i sin reneste forstand. I moderne film skal helten gjennomgå en forvandling og verden (i alle fall heltens) skal få ny mening og bli bedre. I antikkens tragedie var det aldri noe håp for mennesket og livet var meningsløst. Bare der svikter grunnlaget for å bruke den mimetiske modellen som Aristoteles fremhevet så sterkt.

Berg viste til eksempler fra filmens historie hvor filmskaperen har søkt det rene cinematografiske uttrykk og forsøkt å fjerne seg fra teateret. Selv om det var mange interessante innspill, mener likevel Berg at det ikke er nødvendig å gå så langt.

 Refleksjonene hans dreiet seg mot eposet som mulig "mal" for filmen  (han understrekte at den gjengse oppfatning av et "episk verk" ikke er presist nok til å forstå hva et epos er). I dette mener han  å finne rom for å skape atmosfære - et poetisk "tension", i stedet for bare et dramatisk  "suspense". Fortelleren bør kunne tre frem og ikke anses som en nødløsning eller avvik.

Foredraget var veldig fortettet og teoretisk - og han innrømmet at han selv ble utfordret i eget forfatterskap når han skal overføre denne måte å tenke på. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at han forsøker å gi rom for det skapende subjektet, altså forfatteren og deretter regissøren, på en litt annen måte enn den stramme struktur-fokuserte filmfortellingen tillater. Vi trenger kanskje ikke være så opptatte av bare å vise hva som skjer og av at alt skal føre fortellingen videre i dramatisk forstand. Det bør kanskje gi rom for fortellerstemmen som forteller mer enn viser, for å skape pauser til refleksjon som ikke nødvendigvis driver fortellingen videre, det er kanskje ikke verdens undergang om ikke plottpoints kommer på visse sider i manuset...

Jeg har  i hvert fall fått veldig mye å tenke på i mitt eget arbeid. Så får vi se hva, -om noe -, jeg føler mitt eget forfatterskap kan dra nytte av. Å åpne opp for nye tanker, for en ny bevissthet, er uansett alltid bra.  

{{teaser1:html}}
 
{{teaser2:html}}
{{teaser3:html}}
{{teaser4:html}}
{{teaser1:html}}
{{teaser2:html}}
{{teaser4:html}}