apr 30

B-fotograf ønskes

heleste Publisert i Utagget  av heleste |

 

Phantomfilm søker dyktig B-fotograf til  ONS-filmen,  "Q & Authority" med Jakob Rørvik som regissør.

Oppdraget varer følgende datoer i mai:

12.mai - Stavanger. 20/21mai: Kårstø og 25.mai, Oslo.

Ta kontakt: helene.stenhaug@gmail.com - Snarest!

 

Beste hilsen,

Helene Stenhaug,

Prosjektkoordinator

apr 28

Umeå4ever

Nils Petter Devold Midtun Publisert i Utagget  av Nils Petter Devold Midtun |

Hei,

 Jeg er fotograf på en spillefilmen Umeå4ever og skal prøve åskrive litt om hvordan opptakene går fremover.

Dette er min første spillefilm og den må bare bli bra!Manuset er veldig morsomt – en skeiv og litt snodig komedie med Geir Greni somregissør, og med Vegard Hoel og Sondre Krograft Larsen i hovedrollene (se www.umea4ever.no).

 Vi har lite penger for filmen er kommet i stand utenomoffentlig støtte og vi har derfor ikke ubegrenset med utstyr eller mannskap. Vihar akkurat det vi trenger og akkurat så lite at en debuterende fotograf lettkan få mavesår...Men, vi har en fantastisk grip pakke gjennom Espen Zubi ogGripservice som utnyttes til det fulle.

De to første dagene hadde vi natt opptak og intenseforfølgelses scener. Ikke et bilde var statisk og vi gjorde mange! Det varveldig hektisk, men vi landet på beina med masse flotte bilder. Så teamet fikkheve seg rett ut på de vanskeligste bildene rent teknisk i hele filmen ogpasserte testen fint.

Det har ikke vært lett å få med seg de mest erfarne folkenetil teamet siden arbeidskreditten har vært så høy, og det var lenge enbekymring som ga meg angst for å si det rett ut. Men, etter de to første dagenehar skuldrene senket seg.

De siste dagene har vi gjort interiør scener med Jon Skolmenog marika Lagerkrantz som foreldrene til Stian (Sondres karakter). Det varveldig morsomt å se Jon Skolmen in action. marika er forresten en veldig kjentog bra skuespiller fra Sverige som imponerte stort!

 Vegard og Sondre har en veldig fin kjemi – Så ”dette kanfort gå godt” så ein seie på jæren.

 Nå er vi ferdig med den første uken, og det kjennes som omen akkurat har passert den første kilometeren i et maraton. Det er utroligmorsomt å se det hele bli levende foran kameraet mitt, men veien er faen meglang og jobben intens. Dagsrytmen er omtrent slik – Opptak, befaring nestelocation, storyboard, telefoner hele tiden og så godnatt...høres neste uke omdet fremdeles er liv i meg.

 nils petter

apr 28

Umeå4ever

Nils Petter Devold Midtun Publisert i Utagget  av Nils Petter Devold Midtun |

Hei,

 Jeg er fotograf på en spillefilmen Umeå4ever og skal prøve å skrive litt om hvordan opptakene går fremover.

Dette er min første spillefilm og den må bare bli bra! Manuset er veldig morsomt – en skeiv og litt snodig komedie med Geir Greni som regissør, og med Vegard Hoel og Sondre Krograft Larsen i hovedrollene (se www.umea4ever.no).

 Vi har lite penger for filmen er kommet i stand utenom offentlig støtte og vi har derfor ikke ubegrenset med utstyr eller mannskap. Vi har akkurat det vi trenger og akkurat så lite at en debuterende fotograf lett kan få mavesår...Men, vi har en fantastisk grip pakke gjennom Espen Zubi og Gripservice som utnyttes til det fulle.

De to første dagene hadde vi natt opptak og intense forfølgelses scener. Ikke et bilde var statisk og vi gjorde mange! Det var veldig hektisk, men vi landet på beina med masse flotte bilder. Så teamet fikk heve seg rett ut på de vanskeligste bildene rent teknisk i hele filmen og passerte testen fint.

Det har ikke vært lett å få med seg de mest erfarne folkene til teamet siden arbeidskreditten har vært så høy, og det var lenge en bekymring som ga meg angst for å si det rett ut. Men, etter de to første dagene har skuldrene senket seg.

De siste dagene har vi gjort interiør scener med Jon Skolmen og marika Lagerkrantz som foreldrene til Stian (Sondres karakter). Det var veldig morsomt å se Jon Skolmen in action. marika er forresten en veldig kjent og bra skuespiller fra Sverige som imponerte stort!

 Vegard og Sondre har en veldig fin kjemi – Så ”dette kan fort gå godt” så ein seie på jæren.

 Nå er vi ferdig med den første uken, og det kjennes som om en akkurat har passert den første kilometeren i et maraton. Det er utrolig morsomt å se det hele bli levende foran kameraet mitt, men veien er faen meg lang og jobben intens. Dagsrytmen er omtrent slik – Opptak, befaring neste location, storyboard, telefoner hele tiden og så godnatt...høres neste uke om det fremdeles er liv i meg.

 nils petter

apr 28

leaving home,coming home II

Nina Lill Publisert i Utagget  av Nina Lill |
 
apr 28

leaving home, coming home

Nina Lill Publisert i Utagget  av Nina Lill |
Dette er det mest intense seminaret jeg har vært med på!
Seminaret varte i fire dager med ti timers forelesinger hvor vi var måtte sitte fint i ro på plassen vår.
Joda, det var tre pauser og vi fikk gå på do hvis det var krise.
Men vi var passive, det var vår oppgave liksom, vi skulle ta imot og vi fikk ikke stille spørsmål.

Dette var Robert Mckees (fra nå av bare Bob) show og hans scene.
Dette har han gjort i nærmere tretti år og dette kan han.
Alt vi trengte var å ta imot og å lære
Vi må finne vår egen stil og historiene må komme fra oss selv men han sitter med prinsippene for manusskriving.
Take it or leave.
Now.

Bob var langt ifra så konsekvent  og så streng som han skulle ha det til : Noen ganger hadde han spørsmål til oss f.eks om hva den og den karakteren ville og ønsket og dens "object of desire"
Helt håpløst å svare på selvfølgelig fordi han var alltid ute etter et spesiellt svar men studentene ville gjerne imponere når de hadde sjangsen
og kastet seg uhemmet og skammløst ut i det og foreslo f.eks  " he wants to love himself ? "  "he doesnt love himself ? "
Bob ristet  på hodet, sukket oppgitt og sa " common you guys, he hates women"

Irriterende sjølvsikker og arrogant og morsomt på amerikansk vis.
Herlig!
Og ikke passivt i det hele tatt skulle det vise seg i etterkant.

Derimot snakket vi mye oss imellom i pausene og når vi ikke var på skolebenken. Det var like inspirerende og lærerikt. I det hele tatt var vi sammen nesten hele tiden under seminaret og det føltes merkelig trygt og godt, folkens!

Bob sa tidlig i seminaret at du var bare DUM hvis du brukte disse dagene til å skrive notater som du allikevel ikke forstod noe av  etterpå
og foreslo heller å notere iforhold til din egen historie og dine egne karakterer.
Det gjorde jeg.
Det skulle vise seg å være ydmykende og grusomt til tider fordi jeg oppdaget alle mine "gaps"
der og da og nå, en uke etterpå, når jeg skriver på manuset mitt, tenker jeg:

Har jeg overhodet noe undertekst i denne scenen? må de si alt de tenker? lager jeg "himmelblå" her?! Hjelp! Dette er tynt!
Det er hva karakterene gjør og ikke hva de tenker  som skaper dem, finnes det vendepunkt i denne scenen? Hvorfor er denne scenen med i det hele tatt?
Hva driver protagonisten min? Hæ? jeg har jo flere?!!
Her får jeg bare gjentatt det som Kirsten sa allerede i høst :  " Nina, du må slå noen av dine karakterer i hel "
Hun har selvfølgelig rett . 

Er karakterene min som et maleri fra romantikken hvor mennesket betrakter naturen og ikke våger  å oppleve den?
men kan ikke det være bra og en motivasjon i seg sjøl?

Skriv på disiplin ikke inspirasjon, sier Bob
Jada, jeg har begynt med det. Før jeg gikk på kurs hos Bob , faktisk.
Disiplin og å skrive skrive skrive det er det som teller .
Men av og til så gjør jeg det allikevel: skriver på pur overskudd og glede!

Det er lov å bryte allslags regler og råd hvis du bare MENER og er TRO mot det du skriver og til dine karakterer.

"the fog walked in on little cats feet"

Det eksisterer ikke før du gjør det, lager det til ditt og din verden.
Da er det din sannhet og alt kan skje.
Det tror jeg på.

Jeg har nesten alltid vært motvillig til å lære meg teorier og metoder. 
Allikevel har jeg studert teatervitenskap, litteraturvitenskap og media og massekommunikasjon på universitetet.
Senere har jeg har vært heldig å få jobbe i kreative miljø i NRK eller på teater hvor jeg kunne gjøre det på "min måte" og hvor akkurat det var et ønske.
Ingen struktur, herlig fritt og fullstendig utmattende selvfølgelig.

Etterhvert erfarte jeg at når du har en plan og setter noen rammer det er da du faktisk kan improvisere og slippe deg løs.

Fiksjon er større enn livet sjøl. Det ER livet.
Du må være villig til å risikere noe for historien og karakterene dine.
Hvilke forventinger har du? Hva skjer mellom forventning og handling?
Du kan ikke lyve! Du må være sann.

 

 Takk for turen, Filmkraft og til alle sammen: 

Jeg tror at dette er begynnelsen på et vidunderlig vennskap.

apr 26

LONDON story, part 5

Vigdis Publisert i Utagget  av Vigdis |

Stol aldri på guddommeleg inspirasjon og pur skriveglede; ”YOU IGNORANT FUCKS”

 Ungdommelige 70 årige  Mc Kee i oransje genser og sportslig kaki, ler godt av sine eigne ord, ventar fornøgd og smilande på at latteren i salen skal stilna, spankulerar kalkulert over scena og tar ein kopp god sterk kaffi  (Gud som eg misunner han; for eg får ikkje lov å drikka kaffi i timen)

 Og fortsette: I Europa var det ingen som kunne skriva manus før HAN (mc Kee), kom og frelste oss på begynnelsen av åttitallet. Halleluja! Han er ungdommeleg og guddommeleg på ein gong.

 I Europa, ca 1980, det var verkeleg steinalderen. I Spania lagde dei kvart år ca 70 spillefilmar, og dei var så dårlege at  berre to (2 av 70, got it?) kunne visast på kino.

” I was called in to late, and I couldnt fix these piece of fucking............, from this fucking piece of shit director.......”

 Han minner meg plutseleg om ein avdød onkel som også brukte sterke gloser.(Onkelen min var dessverre langt mindre karismatisk) Mc Kee har advart på forhånd, at dette er sterk fuckings kost. Men eg er oppvaksen på bygda og vant til verre, så det forstyrrar ikkje bildet mitt av den store manusguruen.

 Eg kjenner eg verkeleg treng den kaffikoppen. Det er siste dag av Mc Kees  Storyseminar. Og me har alt lytta til Mc Kee i 3 x 8 timar.

 På Pcen til sidekvinna flyg svarte skyer over skjermen, rød lava veltar fram, og Norwegian sender stadig beklagande brev. I verste fall må me ta buss, eller tog, eller ferje eller fuckings lastebåt for å komma oss trygt gjennom heile eller halve Europa.

 Men eg prøver å ikkje la meg forstyrra. Eg har bestemt at svarte skyer får væra så svarte dei vil, så lenge Mc Kee fortsatt står på scenen. Eg som er livredd for å fly, og redd for store byar og mas, kjem plutseleg på at eg som ung reiste eg rundt i verda, aleine. Eg var ikkje redd for nokon ting. Mc Kee tryllar fram TRUE CHARACTER i vesle pysete meg.

 Det er dette eg treng, no skal alt ordna seg. Etter dette skal eg klara å skriva manus, så NFI, Filmkraft, Vestnorsk, Fond for lyd og bilde, Fritt ord, NRK, TV2, SVT, Arte og alle dei andre store filmfestivalane og TV kanalane berre må ha det. Eg skal skrive THE TRUE FUCKING STORY. Eg kjennere inspirasjonen velta over meg, det er berre så vidt eg ikkje må kasta meg over alle uferdige manusa eg skriv på, med ein gong, mens eg høyrer på MC Kee, og berre fiksa dei med ein gong, Plutseleg ser eg alt klart. Mc Kee får meg til å sjå det.

 Eg kjenner meg som askeladden på veg til prinsessa, og plukkar med meg alle skattane eg finn på vegen. Til ein forandring klarar eg å snu eg på det (vanlegvis blir eg ekstra negativ når eg ikkje får kaffi på morgonen)

 Sjølv om London er ein nifs og forurensa by, skal eg vel klare det og,.........

 I pausen, utanfor MC Kees konferancesenter, kikkar eg opp. Skyene er mørke. Folk er urolege no. Det er satt inn private bussar, ferjer og militære skip. Folk må komma seg heim i tryggheit frå dei isolerte områda i Spania, Mallorca, Madeira og London.

 Det er mange som slit med magen, og må ta uendeleg med mobiltelefonar, og mailar for å sjekke og finne ut.

 Me er stuck i fuckings London.  Her er nok av ytre og indre konfliktar, alt Mc Kee pratar om blir plutseleg så konkret og aktuelt. Rart i grunnen at han ikkje nemner skyene i forelesinga. Og bruker dei til å beskriva alle dei ulike strategiane ein stakkars karakter må gruble på. Det må vel komma eit vendepunkt snart?

 Stuck i London eller stuck i Casablanca det er nesten samme sak.. Eller?

 

 

 

 

 

 

 

apr 26

London Story/Morning Glory

Koselimann Publisert i Utagget  av Koselimann |

 

Det er  litt vanskelig for meg å referere hva McKee sa de fire timene før lunsj på lørdag.  Delvis fordi jeg ikke var der de første to av dem,  og delvis fordi notatene mine ikke egner seg til et rent referat.  (Jeg legger ved en side fra notatblokken min sånn at dere skjønner hva jeg snakker om. )

 

Men dette er jo en blogg. Og sånn jeg har forstått det er en blogg noe midt i mellom en søppelbøtte og en dagbok. Et medium man kan skrive i hvis man liker å se ord forme seg på skjermen foran seg, uavhengig av om ordene gir mening eller ei.   Så jeg kan jo strengt tatt skrive hva jeg vil, som bloggere flest.

Jeg skriver om noe McKee snakket om som jeg synes er viktig. Men det er altså ikke sikkert at han snakket om dette i de fire timene jeg egentlig skulle ha blogget om.

McKee snakket mye om det å vende scener. Man kan vende scenen fra negativt til posivtivt. Eller fra Positivt til Negativt.  Eller fra negativt til dobbelt negativt. Eller fra dobbelt negativt til trippelt positivt.  Og så videre.

Et (dårlig, men funksjonelt) eksempel:

 En mann banker på døren til sin beste kompis med en sixpack i hver hånd og en ”keg” i mageområdet. Han forventer en kveld med fotball og øl. Men hvem åpner døra? Kona hans. Hun forteller at hun går fra ham til fordel for kompisen (som står bak henne i en leopardmønstret underbukse). 

Det handler altså ikke om å kunne stave eller å skrive bra dialog.  Det ikke er skadelig å kunne formulere seg,  men det er mange som kan det. Verden renner over av mennesker som kan stave og skrive bra dialog og flotte, levende scenebeskrivelser.

Men å vende en scene derimot.  Det er det ikke så mange som kan.  Og å vende en scene på en slik måte at du som publikum blir dratt i en retning som er helt uventet, men som når det skjer føles uunngåelig,  er det så godt som ingen som kan, 

Fordi det er forbannet vanskelig å gjøre. 

Men det er nydelig når det gjøres bra av de få som kan det.

Når det gjøres bra kan det sparke ut mellomgulvet på publikum og åpne døren inn til følelser de ikke visste de hadde. 

Som når jeg så the Notebook en søndag ettermiddag for et par år siden.  Jeg satt først og gjorde narr av filmen i nesten en time.  Syntes selv at jeg var både smart og vittig.  Tåpelig tullefilm tenkte jeg. Vakre mennesker, fine bilder, jaja,  bla bla bla.

Men så: Omtrent midt i filmen -  kommer et vendepunkt jeg ikke hadde kunnet forutse.  Jeg begynte å gråte som om noen hadde skrudd på en knapp. Jeg måtte stoppe filmen og gå til en annen side av rommet. Det var flaut. Jeg hulket og gråt som den ungen jeg tydeligvis er.

Etter at jeg hadde grått fra meg startet jeg filmen på ny. Jeg var tilbake i bisniss.  Nye vittige og sarkastiske kommentarer haglet mot TV’en.  Jeg trodde jeg var trygg. Helt til en ny scene med et uventet men samtidig helt selvfølgelig (og SANT, som McKee ville sagt) vendepunkt dukket opp i slutten av filmen.  Døren inn til den gråtende ungen ble åpnet på ny og igjen måtte jeg stoppe filmen og går til andre siden av rommet. 

Det er hva man kaller et aktskifte. Når den vendingen scenen tar setter deg ut følelsesmessig samtidig som du blir sugd dypere inn i historien.  Og mestrer man det kan man skrive manus. Ellers er det bare ord. Ellers er filmen bare en dyr blogg.  Føkkings hell, jeg har langt igjen. Mye å lære. Gotta go!

 

PS: Londontutren var fantastisk. Delvis fordi seminaret var lærerikt, mest av alt fordi vi hadde så mange bra samtaler etterpå.  Noen av dem faglig nyttige, andre bare nice.

Bra tur. Bra folk.  Filmkraft4ever.

apr 26

Nirvana i Niedersachsen

brillemann Publisert i Utagget  av brillemann |

Spørsmålet er: Opplevde jeg noe som kvalifiserer som STORY på story-seminar? 

 

Jeg lar dere dømme:

 

Det hele begynte i Niedersachsen. Vi hadde kjørt askefastbussen i litt over 10 timer. 35 passasjerer var trette, støle og sultne. Den engelske sjåføren stoppet på en restaurant og fortalte oss at vi hadde 25 minutter på oss til å spise middag. Måtte han få kreft i fjeset og brenne sakte i helvete.

 

Enhver rutinert askefastbusspassasjer forstår at 25 minutt ikke REKKER til å bestille og spise en middag når man er nummer 32 ut av bussen. Så istedenfor å stå i en tragisk og hensiktsløs kø valgte jeg å prioritere å få begått en vellykket avføring før askefastbussavgang.

 

500 meter unna restauranten lå en bensinstasjon med store, blinkende toalettskilter. Jeg gikk inn på toalettet uten å vite hva som ventet meg, forsiktig som en gaselle med ferten av leopard. Innenfor døren sto en automat der man skulle legge på 1 euro. Ikke akkurat rimelig for et toalettbesøk, men siden europeiske reiseforsikring betalte kastet jeg meg ut i det fekale eventyret. Automaten produserte en billett med strekkode. En dør gikk opp.

 

(Trommevirvel)

 

Halleluja mine venner! En sitronduftende hall åpnet seg for mitt åsyn. Jeg danset inn, yr som en ungpike av fryd, og fant min egen bås. Jeg la kortet mitt mot en strekkodeleser, og en ROBOTARM kom ut av veggen og VASKET toalettsetet (eller Die Toalettbrille, som det heter på flytende tysk). Wunderbar!

 

Da jeg satte meg på det nyvaskede setet startet et automatisk lydspor, og det spredte seg JUNGELSTEMNING i båsen, med apeskrik, gresshopper og gode greier. Det var så vakkert! En kvinnestemme ønsket meg velkommen, og håpet at besøket mitt ville bli tilfredsstillende. Det var som om den innspilte stemmen snakket direkte til meg, og ELSKET meg betingelsesløst.

 

Hva gjør en mann under slike forhold? Jo, jenter, han FØDER ut den kneipbrødformede askefaste avføringen sin, han løfter opp toalettbesøket til en form for rituell renselse, og går derfra 700 gram lettere med dunkende anus og fred i sin askefaste sjel.

 

apr 24

Hotel California

heleste Publisert i Utagget  av heleste |

 ADVARSEL: Denne bloggen er basert på en sann historie. Den  inneholder teoretisk kunnskap, såvel som unødige detaljer.Det er fare for ironi. Viktigst av alt er den brudd på minst tre av Robert Mckee`s ti bud.

V.Thou shalt create complex characters rather than merely complicated story.

VI. Thou shalt use neither false mystery nor cheap surprise.

VII. Thou shalt not use deus ex machina to get thine ending.

____________________________________________________ 

 FADE IN. EXT. Smal London bakgate. kveld.

Et enslig palmetre hviler på en sliten steintrapp.Sirener i bakgrunnen, aske i luften. Fire svarte taxier bryter gatens taushet. Tolv trøtte MANUSFORFATTERE og FILMKRAFT representanter (20-50s) sigerut av bilene og lasser ut et hav av kofferter. De kikker skrått på det fargesprakende skiltet ved navnet "Hotel California".

 Vi er fremme.

Og med dette starter vår egen London STORY

Det første som møter oss inne er en snodig resepsjonist med en stemmefrekvens som fikk den ellers høylytte gjengen til å spisse ører. Han hvisket instruksjoner til hver enkelt hvordan vi skulle finne rommet, og gruppen ble spredt til hver sin side av hotellet. En creepy følelse vel etablert.. Det ble ikke mange sekundene på rommet før vi stakk ut for grabbe enmatbit. En liten gjeng endte opp på en Italiensk restaurant. Vi kikket granskende på hverandre, før en av oss sa det alle tenkte:Snakker vi skrekkfilm eller? Dermed fikk fantasien fritt spillerom.. Hvem skal dø? Kjelleren først,loftet til sist, mente Arild. Han påpekte derimot at Kirsten ble spart avåpenbare årsaker. Hun er den tøffe som er med i oppfølgeren. Hvorfor er tror du vi så spredd? Nina mente det var for at de andre ikke skulle høre skrikene..and on it goes..Det var tydelig at ingenting var overlatt til tilfeldighetene.Det kan jo sang teksten fortelle oss:  "Welcome to the hotel California. You can check out any time you like, But you can never leave!"

...Fade to black...

INT.hotelrom. morgen

Alarm RINGER. HELENE (gidder ikke beskrive henne) (21)spretter opp av sengen. Kikker ut vinduet på BLÅ HIMMEL. Hører FUGLEKVITTER. smiler lettet.

Skrekkfilmsjangeren var nok bare en cheap suprise, eller mulig false mystery. Samtidig hadde den en virkning. Nemlig etablering av karakter. Vi kunne ha snakket om hva som helst over middagen, men som manusforfattere på tur,  lå det i vår natur å dramatisere virkeligheten til fiksjon.Noe som leder oss til hensikten med turen. - Dere er alle her med samme mål, sier Mckee i åpningsakten av seminaret. Nemlig å lære å fortelle gode historier. Ja, i fire dager var ikke mindre enn 200 manusforfattere samlet i cavendish conference center i London for å høre den amerikanske manusdoktoren Robert Mckee prate åtte timer til dagen om historiefortelling, design ogstruktur. Målet vårt var å lære så mye som mulig, og som kjent har et mål alltid sine hindringer. Våre var mobiler, tretthet og toalettbesøk..Noe han gjerne brukte et par timer av seminaret til å advare om.Det ble klart at Mckee var en mann med mange krav. Ikke nok med krav, mannen har sine egne bud. I seminarheftet sto det svart på hvitt Mckee`s ti bud. Noen nevnt øverst i bloggen.

-Stories are equipment for living, var en setning guruen nevnte gjentatte ganger. Han snakket mye om livet kontra historier, og trakk frem både differanser og likheter. Vi lever i historier, vi drømmer historer. Vi er bokstavelig talt omringet av historier.Så hvorfor flykter vi inn i et stort mørkt rom med ukjente mennesker for å se enda mer historier? For å lære noe som vi kan ta med videre i vår egne liv.Relatere karakterer på lerretet til karakteren i oss selv. Utstyr for å leve. Der livet kan ha sine kjedelige minutter og timer, er en to timers film spekket med mål vs hindring. Hendelser, scener og beats. Det skal ikke være et kjedelig øyeblikk, og man skal konstant ha framdrift i både plott og karakter. Detkrever mye kunnskap, men heldigvis for oss er jo det nettopp dette området mannen foreleser om. Mckee snakket om en forfatters oppgave å formindle sitt syn på livet, gi en nyinnsikt pakket inn i en bra fortalt historie.  Livet, aviser nyheter, bøker, pluss pluss giross inspirasjonen. Som  er den letteste delen, mener han. Den sanne utfordringen ligger i å gjøre ferdig det en begynte på. Kjøre det vanskelige løpet helt ut til perfeksjon. Mckee skal gjennom STORYseminar gi oss utstyret til å stå enda sterkere i denne utfordringen. Vi er giret. Han avslutter økten med å si at å skrive for film er det vanskeligte yrke man kan velge. Jeg ser flere nikkende hoder i salen. Det var nok en blanding av det han sa, og at det endelig var tid for maaaaaaat!!

Da vi kom ut av det Ingunn så fint kalte "Mckee bobla" ble vi informert om en hendelse fra virkeligheten. En vulkan på Island hostet ut aske som gjorde at de fleste flyavganger var kanselert. Vi var støkk på denne store øya. Sprøtt! Jeg trodde nesten det var en spøk, inntil jeg så nyhetene senere på kvelden. Plutselig var en ektra personlig, ytre konflikt sneket seg inn som London turens subplot. Mens verden gikk videre, og avisene godtet seg med ekstra salg, måtte vi tilbake til Story universet. Tilbake til å fokusere på målet om å lære, og  konflikter som "shit, jeg har drukket for mye vann og er redd for å bli skjelt ut av Mckee" (og ja, det skjedde med en stakkars britisk sjel).

Da kurset var over skulle det vise seg å bli et målskifte for de tolv manusforfatterne. Fra  ønsket om læring til å komme seg hjem. Vulkan subplottet var nå hovedplott..

"You should give the audience what they expect, but in an unexpected way", påpekte Mckee.". Etter nesten en uke på hotel california fikk teksten nytt liv. "You can check out any time you like, but you can never leave".  Litt herlig dramaturgi i et ellers ustrukturert liv. Allikevel kom det til en punkt der livet ikke var så Mckee korrekt lenger...

Ext.Himmel.Dag.

Et vindkastblåser den truende askeskyen ut av syne. Menneskeheten er reddet. Intill videre.

THE END

..McKee STORY to be continued in the following blogs..

Takk for en faktastisk tur, folkens. Dere er virkelig some true characters!

 

 

 

 

 

 

 

 

apr 23

London Story...

Ingunn Publisert i Utagget  av Ingunn |

 

Det skulle bli historisk lesning i nyhetene, da Filmkraft og et utvalg av regionens fremste manusforfattere dro til den britiske hovedstaden forrige uke for å delta på det verdenskjente scriptwriting seminaret London Story.

Med store forventninger i bagasjen satte 13 av våre skrivende filmskapere ivrig kursen mot London den 14. april. Målet var å lære om historiedesign og karakterutvikling av den internasjonalt profilerte og anerkjente scriptdoktoren Robert Mckee. Allerede før flyet vårt tok av fra Sola, gikk vulkanen Eyjafjallajökull brutalt i lufta på Island og begynte å spy ut sine skumle askeskyer. Lite visste vi at de allerede dagen etter skulle klare å snike seg så langt som til Europa og stenge oss og hundretusener tilreisende av i storbyen. Dette samtidig som vi var vi i ferd med å rigge oss til første dag bak det som skulle vise seg å bli en knallhard skolebenk. 

Sultne på kunnskap lyttet vi intenst på mesterens kloke, stort sett velformulerte og ufattelig mange (!) ord, mens verden utenfor kavet med en nærmest nytteløs logistikk. Med 10 timer lange monologer hver dag, uten rom for spørsmål eller innspill, var det lite tid til å bekymre seg for annet enn å holde øyne og øre åpne for den enorme fjellet av kunnskap og informasjon som ble presentert fra scenen på konferansesenteret. Men etter noen dager i den intense Mckeebobla, og da Londons skyline fremdeles var fri for flystriper, var det på tide å begynne å handle. Gjennom timelange telefon- og nettsøk lette vi etter alternative hjemreisemuligheter. Forskjellige kombinasjoner av buss, tog, båt, leiebil og til og med privatfly (!) ble vurdert. Men få orket tanken på timevis i ubehag, trengsel og kø og valgte å bli til asken la seg. Noen hadde imidlertid forpliktelser de ikke kunne la vente på seg, og fikk skvist seg inn i på alternative ruter som tok opp til 42 timer (!) med buss fra London til Stavanger. Vi andre nøt storbyen (uten flystøy) noen dager og fordrev tida på museer, kino, butikker, kafeer, restauranter og vandrende i Londons mange koselige gater og parker. For mange nok et kjærkomment avbrekk etter Mckee marathonet og i en ellers travel hverdag. Men pliktene pikket oss alle nådeløst på skuldrene og det var en lettelse å kunne sette seg på en av Norwegians første avganger etter at askehysteriet hadde begynt å legge seg. Vi landet trygt på Sola 2 timer før luftrommet ble stengt igjen. Heldigvis, kan man vel si...både på den ene og den andre måten. 

Tilbake sitter vi igjen med både Mckees og vår egen felles London story. Vi er store mengder kunnskap, flere vennskap og et utvidet nettverk rikere. Tiden vil vise hva manusforfatterne våre får ut av det.

Takk for turen!!

PS: Alle deltakende manusforfattere som reiste i Filmkrafts regi, vil blogge om innholdet i ulike deler av Mckee seminaret. Så følg med – les og lær! 

 

 

Gatevandring og kafedrøs i London etter heftige dager på Mckee seminar

 

Den første flystripa vi så på Londons skyline etter nesten en ukes flyforbud.